GJERDET
Det var et hvitt hus. Som alle de andre husene i ”hvite by”, Det var murhus med fin puss på alle flater. På hjørnene var det rene, skarpe kanter som forsterket den kvadratiske symmetrien. Det eneste som ikke virket matematisk, det var vinduene. For de viste to vinduer i annen etasje. Det gjorde at jeg alltid synes jeg så mors ansikt når jeg så huset. Og dette gjorde at huset for meg alltid stod for trygghet og mors kjærlige smil.
Rundt huset var det gjerde på alle kanter. Enten var det netting-gjerde mot nærmeste rekkehus. Der stod en hekk av rynkerose som duftet av sommer, sol og barndom. Enda i dag ser jeg denne hekken når jeg kjenner duften av rynkerose: en busk som vi i dag kaller en fremmed art og som skal fjernes fra norsk utmark. Og jeg tror vår rynkerose-hekk var den første og mest ekte i hele landet. Men bak hekken lå en nabo-plen hvor det av og til løp noen nakne mennesker. Av en eller annen grunn så jeg det aldri, men mor og far fortalte at de gikk litt for lettkledd. Svinset rundt i andre mønstre enn vi gjorde: de hadde selskap på en annen måte og med alkohol, spilte ikke badminton, hadde en puddel som vi fikk en hvalp av, og alt var gult: tallerkenene som tanten hadde laget, kjøkkenet hvor alltid smøret stod på benken, ørelappstolen hvor faren satt og håret til den freske mammaen ( de hadde en mamma, mens vi hadde en mor). Også mot den andre kanten av hagen var det et nettinggjerde. Der var det høyere hekk av noen giftige bær som vi aldri fikk greie på eller fant ut hva som var navnet. Men bak hekken var det en grusveg. Det var en fin grus som hang fast under beina når sommerhete føtter løp over grusen for å hente fotballen. Da duftet det alltid solkrem, brylcreem og noe jeg seinere skjønte var bitter lemon og gin. For i det huset bodde et ektepar som spritet opp livet etter et besøk i garasjen. Der stod kasser med brus og flasker som jeg seinere forstod var Gin Tonic, Golden Cock, Teachers og andre mystiske navn. Det lengste gjerdet i hagen stod mot bilvegen og hadde hvite stakitt-bord som stod på pyntelig geledd. De skulle alltid være hvitmalte og vise an fasade som far og alle andre fedre alltid passet godt på. Innenfor gjerdet stod det en lindehekk som stengte hagen fra omverdenen og innsyn til vårt familieliv. Den tette hekken var gjennomtrengeligbare når vi måtte finne fram fotballen eller badminton-ballen som hadde forsvunnet inn mellom linde-buskene. Eller når vi skulle gjemme oss for mor eller far.
I hele baksiden av hagen var det stille og fredelig. Enten var det gressklipping, spill av badminton eller botscha eller leking med hund, marsvin, gullfisker eller pinnsvin. Men på framsida av huset var det mer aktivitet av sosiale format. Det var å hente/bringe søppel, hente posten, kjøre bilen ut og inn, vaske bilen, henge opp tøyet til tørk eller ta den lille praten før man ruslet inn til borgerlige gjøremål. Men også her var det netting-gjerde. Hekken ved siden var her bringebær eller andre bærbusker. Og det ble en viktig barriere mot den store aktive, fremmede og av og til aggressive omverdenen. For på lekeplassen utenfor var det både samlingssted for fotball, sykling og all mulig fritidsaktivitet. Og gjerdet var da en beskyttelse: når ønsket vi å delta, når ønsket vi å beskytte oss mot denne delen av nærmiljøet og hvordan skulle de forstå at vår hage tilhørte oss og ikke harde fotballer som ble hentet av svette gutter som var større enn oss. Men gjerde satte en grense som alle i dette miljøet respekterte. Noen hadde så respekt at jeg måtte spørre far, som lå inne på sofaen og sov middag, om de kunne få gå inn på plenen vår for å hente fotballen. Og jeg stod som liten gutt og smilte og synes at alle måtte få gå inn i vår hage, bare de ikke ødela beddet eller bærbuskene. Men en gang ble fotballen sittende fast mellom greiner oppe i det store seljetreet som stod i hjørnet ut mot ”plassen”. Da måtte en av de eldre gutta opp i treet etter ballen. Selvsagt etter at han hadde fått tillatelse fra både mor og far. Og med et smil fra min storesøster som de kjente godt og hadde et godt blikk til. Da ble ballen hentet ned. Og de store gutta fortsatte spillet på utsida av gjerdet. Det vil si at gjerdet etter dette ble salrygget. For ballgutten trampet så hardt på gjerdet når han bykset over, så nettingen måtte gi etter for alltid. Det ble som et kulturspor i gjerdet: han hentet ballen, hele familiestrukturen vår var spurt, berørt eller involvert og jeg skjønte at gutta der ute så langt etter min storesøster.
